Ina Samdal

Jeg er Ina Samdal – forsker, arkitekt og tekstilbonde. Jeg står på tre profesjonelle pilarer: én i akademia som underviser og forsker i et innovativt fagmiljø ved Fakultet for arkitektur og design, NTNU; én i praksis gjennom Ur Arkitekter, hvor ideer testes ut i virkelige prosjekter; og én som geitebonde på Endal gård i Budalen, med produksjon av kjøtt, skinn og kasjmirfiber. Denne kombinasjonen gir meg stor arbeidsglede og drivkraft, og den gir meg samtidig en praktisk kunnskapsbase jeg tar med inn i forskningen.

Det er i spennet mellom disse verdenene at arbeidet mitt har funnet sin form. Jeg er i gang med en praksisbasert ph.d. der jeg undersøker regenerative byggematerialer med særlig fokus på nedklassifisert norsk ull. Den ulla som ofte blir liggende igjen som et problem – for grov, for skitten, for lite lønnsom – ser jeg som en ressurs vi ennå ikke har lært å ta ordentlig i bruk. Med utgangspunkt i designdrevet forskning prøver jeg å forstå hvordan slike materialer kan bli en del av nye bygghistorier: bygninger som ikke bare forsøker å gjøre minst mulig skade, men som faktisk kan gi noe tilbake til jorda og økosystemene de står i.

Når jeg jobber med arkitektur, tenker jeg ikke bare på form og funksjon, men på hvordan en vegg kjennes mot hånden, hvordan et rom lukter, hvordan lyset faller på en overflate. Arkitektur og biobaserte materialer handler for meg om å gjøre sammenhengene synlige: mellom dyret på beitet og isolasjonen i veggen, mellom enga og innelufta, mellom menneskekroppen og de flatene vi berører hver dag. Jeg tror på at sensoriske og estetiske kvaliteter ikke er pynt, men nøkkelen til en byggekultur som mennesker faktisk vil leve med – og ta vare på.

Jeg kaller meg gjerne en optimistisk idealist, men optimismen er ikke naiv. Den er forankret i det å stå ute i regnet og vite at fjøset må holde, at geitene må ha det tørt, at vinteren alltid kommer. Fra jordbruket har jeg lært at forandring skjer langsomt, gjennom gjentatte handlinger: å så, å høste, å reparere, å lære av det som gikk galt. Den samme langsomheten prøver jeg å ta med meg inn i arkitekturen og forskningen. Endring skjer ikke gjennom én stor gest, men gjennom mange små valg, tatt på nytt hver dag.

I dag fordeler jeg tiden min mellom fysisk arbeid på gårdrn, undervisning og forskning ved NTNU, og prosjekter i Ur Arkitekter. Noen dager står jeg med hendene fulle av høy og geitekje, andre dager av saueull, tegninger og modeller. For meg er ikke dette motsetninger, men deler av det samme arbeidet: å finne ut hvordan bygninger kan inngå i den samme levende veven som landskapet, dyrene og menneskene de skal romme.

Hvis jeg har et mål, er det dette: å bidra til en byggekultur der vi igjen ser sammenhengen mellom det vi bygger og det vi lever av. Der materialene har en historie som kan spores tilbake til jord, dyr og mennesker. Der husene våre ikke bare står i naturen, men er med på å ta vare på den.