Norge fikk skinne

Kanskje det viktigste som ble vektlagt, var det vi har sagt lenge: Vi skal ikke skale opp enkeltbedrifter, vi skal skale UT tankegodset om små, fleksible og samarbeidende bedrifter som bidrar til både verdiskaping og nærmiljøet i form av biologisk og sosialt mangfold. En av foredragsholderne kalte det ‘scaling out and scaling deep’ i stedet for ‘scaling up.’

Ord er viktig, og mye av diskusjonen handlet om at EU vurderer ull som et bi-produkt, m.a.o. som avfall, og dette skaper store konsekvenser for transport og håndtering, f eks er det enklere å håndtere forflytning av saueavføringen enn ulla. Noen foreslo at å kalle det ‘co-products’ kunne avhjelpe, men den norske innfallsvinkelen, hvor ulla kalles for et pluss-produkt, falt i god jord og fikk flere nikkende bifall.

Det var i det hele tatt mye som dreide seg om å kommunisere ullens verdi både i form avullas positive bidrag til biologisk mangfold, kulturlandskap og lokalsamfunn; og hvordan dette skal og kan kommuniseres mot forbrukere, slik at de virkelig forstår koblingene. Og dermed ikke la seg blende av for eksempel markedsføring med tullball, historiefortelling eller enda verre, miljø- eller klimaavtrykk verktøy som forteller oss at syntetiske materialer er så mye bedre enn naturmaterialene. Federico Brugnoli fra SPIN360, som deltok i vårt panel som utforsker disse verktøyene i Tekstilkompass-prosjektet, deltok også her og forklarte flere av grunnene for hvorfor resultatene blir så spinnville.

Merkeordningene som kommer fra matsektoren (geografisk opphav) ble nevnt som en mulighet for ull, som kommer fra samme dyr som oppnår steds-baserte merkeordninger, tematisk ikke rart at det dukket oppi et panel som var del av verdens største lokalmat-festival. Det aktualiserer jo da også Fibershed Norges arbeid med tilsvarende merking. Norge fremsto nærmest som en slags ledestjerne i europeisk sammenheng. Jeg beskrev alt fra ullstasjoner og subsidier til antall spinnerier, ivrige norske strikkere, tilbudet av ullgarn i alle prisklasser, våre ikoniske norske strikkegensere, bunadens viktighet i at veveriene har overlevd og den nye ‘sy selv’ boomen som er i emning. De rundt 50 tilhørerne var synlig imponert, og ville vite mer da panelet var ferdig. I MARLAINE prosjektet er de svært opptatt av diverse flaskehalser som fremdeles må ryddes vekk, og alle kom tilbake til ullvaskingen. Den er jo også vår norske gordiske knute, som sakker verdiflyten; men den er ikke like uoverkommelig som i EU landene i dag.

At Hillesvåg skal lansere Unn Søiland Dales design til neste år, ble illustrert av bilder jeg hadde tatt av hennes Eskimo design, og forsker Silvia Marcis, fra Sardinia, som er spesialist på kulturarv, festet seg ved at den polyester genseren fra SHEIN som Make The Label Count fikk sammenliknet med den svanemerkede Devold genseren i 100 prosent norsk ull, hadde regelrett stjålet Eskimo-mønsteret. – I sammenheng med denne typen kopiering er det mye mer enn penger som går tapt, sa hun.

Vi fortsatte diskusjonen over en utsøkt lunsj på en lokal trattoria-restaurant, og her var temaet samarbeid. For nettopp en type plattform som det Fibershed er i ferd med å bli for samarbeid for de mindre og mellomstore bedriftene er det som savnes veldig. Også at dette skal støttes økonomisk og politisk av EU. Dette følte de franske og italienske aktørene at muligens bio-økonomi strategien kunne snu, men at mangelen på en mer holistisk tenking hvor man ser alle sektorene mer helthetlig fra gård til ferdige produkter, var det som helt klart manglet. Noen må løfte blikket og se hvordan alt henger sammen med alt. At hver gang vi kjøper ull så bidrar vi positivt til et karbonkretsløp, at når vi handler lokale produkter bidrar vi til de lokale økosystemene og verdiskaping, beredskap, mange-sysleri og ungdommers mulighet til å få meningsfylte oppgaver i rurale strøk. Eller som flere i panelet sa: Det er på tide med en rewoolusjon. Sylvia Marcis konkluderte med at: - Vi må faktisk bevare det modernitet og higen etter konstant innovasjon har stjålet fra oss, kunnskap og kulturarven vår som bygger på lokale særegenheter og naturressurser.

Hun kunne lagt til at det også gjelder vår higen etter økonomisk vekst, i stedet for ‘dyp’ vekst i bredde av kulturuttrykk og verdier. Ironien slo oss da vi gikk tilbake til hotellet langs Torinos paradegate, hvor det ene globale motehuset etter det andre er representert slik som i alle verdens storbyer – men i midten de mange salgsbodene med lokal, variert og spennende smaker. En virkelig kontrast som synliggjør så til de grader den David og Goliat situasjonen vi befinner oss i.

Prosjektene VikingGull 2.0 og Tekstilkompasset, samt Fiberbønder og motelandbruk, fikk alle plass i presentasjonen.

Fra venstre: Silvia Marcis, Sardinske Forskningsinstituttet; Philine Kriependorf, KVADRAT,

Saskia Manshoven, Flandern teknologisk institutt; Federico Brugnoli, SPIN360; Leonardo

Vargiu, Padua universitet; Riccardo Pelani, politisk rådgiver; Giusy Bettoni, C.L.A.S.S.;

Giovanna Sotgiu, hudpleieforsker og Tone Skårdal Tobiasson.

Norske bedrifter, både Fibershed Norge medlemmer og andre, fikk skinne. Her snakker jeg

om Lofoten Wool.